Siden hendelsene i den første filmen har politisheriffen Sam begynt å gå til psykolog for og bearbeide traumene etter den drapslystne snømannen Jack Frost. Etter ordre fra psykologen reiser han til en tropisk øy for å feriere sammen med sin kone og noen venner. Men Jack Frost er ikke helt død. Etter et flykræsj over Karibien med de vannbaserte levningene av ham ombord kommer han tilfeldigvis flytende inn til øya hvor Sam holder til. Og denne gangen er selv ikke temperatur et hinder for Jack Frost der han nok en gang lager leven i det han senker både innbyggertallet og temperaturen på øya.
Dette er oppfølgeren til «Jack Frost» fra 1996, som i likhet med denne var regissert av Michael Cooney og har med flere av de samme skuespillerne. Filmen er produsert med et atskillig lavere budsjett, og er i motsetning til den første skutt på digitalvideo. Noe som synes godt i resultatet.
Selvbevisst b-film
Jeg tror de bevisst må ha gått for det dummeste konseptet de kunne komme opp med for denne oppfølgeren. En snømann på en varm tropisk øy. At logikken skranter litt her er nok ikke det de har brydd seg mest om, og i likhet med den første tar den seg selv svært lite høytidelig. Filmen inneholder bl.a. mye selvironi der karakteren selv i flere av scenene påpeker hvor tåpelig «Jack Frost»-konseptet er. Den første filmen var dum, men denne her blir dessverre litt for dum. Karakterene er vanvittig masete, noe som og kan sies om humoren som stort sett består av gamle oppbrukte vitser. Scott MacDonald står her igjen bak stemmen til Jack Frost, og han leverer fremdeles tørre one-liners på rekke og rad. I den første var det morsomt nærmest på en parodisk måte i forhold til filmskurk-konvensjonene, men her føles karakteren mer identitetsløs og masete. I tillegg er samspillet mellom dubbingen og snømanneffektene utrolig klønete, og dette fungerer heller ikke på noe ufrivillig komisk vis.
Billig tullball
Effektene i filmen er en del hakk lavere enn den første, og den har bl.a. flere scener med helt grusom bruk av CGI. Det ser nærmest ut som det kunne hørt hjemme i et tidlig Playstation-spill. Ved siden av dette er Jack Frost denne gangen enkelt og greit en mann i et tøykostyme, og det ser ikke ut som de har prøvd å legge skjul på dette heller. I tillegg er filmen tydelig skutt på digitalvideo, som bare setter prikken over i’en på filmens allerede svært så synlige lave budsjett. Sånn sett er den en veldig selvbevisst b-film og den er på sett og vis underholdende nok, men den blir akkurat hakket for dum og hakket for billig til at den klarer å bli like underholdende som den første. Den første hadde i det minste stil og en slags sjarm, og det er bare noe av det denne mangler. I og med at filmen har med samme regissør samt flere av de samme skuespillerne fra den første skulle en nesten tro at denne ville vært mer i samme gate, men derimot føles den kun som en billig uoffisiell oppfølger. Der den første var en Grandis-film, blir denne lettere å sammenlikne med de tørre pizzastykkene på 7 Eleven. Den fungerer til nød selv om kvaliteten er lav og en heller ville foretrukket et annet alternativ.
Regi: Michael Cooney
Skuespillere: Scott MacDonald, Christopher Allport, Eileen Seeley, Chip Heller, Marsha Clark, Ray Cooney, David Allen Brooks, Sean Patrick Murphy, Tai Bennett
Land: USA
